For en tid tilbake ble jeg kjent med en veldig hyggelig dame fra Colombia, som hadde et amorøst forhold til en barndomsvenn av min mann. De hadde funnet hverandre på nettet, så det kan jo sies å ha vært et svært så moderne forhold, ja teknisk sett, mener jeg. Nå er ikke denne måten å treffe en mann ny for meg. Min mann og jeg traff også hverandre slik. Når sant skal sies så har jeg faktisk fulgt teknologien i «dateverdenen». For mange år siden da jeg var relativt nyskilt (fra min første mann, vel å merke), så satt jeg inn en annonse i Dagbladets «Noen som passer for meg» side. Da min beste vennindes mann kjente igjen annonsen, ble det litt pinlig. Enda verre ble det da det rant på med konvolutter med lange brev fra elskossyke menn. Halvparten av dem bodde et steinkast fra meg. Et par av dem hadde jeg faktisk truffet på fest hos venners venner…. Det endte opp med at jeg kastet hele bunken. Jeg innledet istedet et heftig forhold til en kollega, fra de sørlige Afrika. Når dette forholdet endte et par år etter, så prøvde jeg meg først på Dagbladet noen som passer for meg på telefon, og så til slutt, Dagbladet noen som passer for meg på nett. Av en eller annen grunn så holdt jeg meg til Dagbladet. Du kan si hva du vil om den blekka, men det var noe kjent og trygt der. Men atter igjen ble jeg gjenkjent, denne gangen av en kollega, som jeg visste var singel, og som jeg til og med hadde vært og besøkt hjemme, i jobbens medfør vel og merke, uten at han hadde viste noen synderlig interesse. Huffda, fryktelig pinlig var det…. Men for å gjøre en lang historie kort, så traff jeg faktisk han jeg nå er gift med på denne måten, det er over sju år siden og vi er sammen fremdeles… Det som var litt pussig da vi traff hverandre var at etter å ha snakket sammen i fem minutter, så fant vi ut at hans beste kamerat var en god venn av min søster. Så hadde våre omgivelser gjort det folk gjorde før i tiden, det vil si å leke kirsten giftekniv for ensomme sjeler, så hadde vi truffet hverandre på en helt annen måte.
Dette var kun en digresjon. Det var slett ikke mitt kjærlighetsliv vi skulle snakke om, men mitt møte med Martha fra Colombia. Forholdet mellom Martha og min manns barndomsvenn, la oss kalle ham Jan, gikk selvfølgelig den veien høna sparker, det skjer faktisk med de fleste forhold, dessverre. Da Martha og Jan hadde chattet et par ukers tid sa Jan at det var jo synd at de bodde så langt fra hverandre, at de aldri ville komme til å møtes. Stakkars Jan, han var en enkel sjel, at Martha skulle sette seg på første fly fra Santa Fe de Bogota i Colombia til Gardermoen, Oslo, Norge- det hadde han ikke forutsett!
Martha og Jan hadde noen stormende uker sammen, men etter en tid endte Martha opp med å vaske sokkene hans og passe på at alt var på stell i huset. Det som hadde startet som et teknisk eventyr sluttet med den vanlige kjerringfella. Martha endte ikke opp med å «færra til Mexico», som Lynni Trekrem, hun dro tilbake til Colombia..
Men det er nå enda slik at, aldri så galt om ikke det er godt for noe! Jeg ble godt kjent med Martha den korte tiden hun var i Norge og vi holder kontakten. Nå snakket vi på skype, og det var helt fantastisk. Veldig klart og fint bilde og lyd og helt gratis! Det er jo en fantastisk måte å holde kontakten med venner som bor langt unna. Det tok meg bare noen sekunder å finne henne og både bilde og lyd var veldig bra.
Men i dag oppdaget jeg noe litt pinlig, jeg hadde glemt å logge meg av skype. I hele dag har jeg ringt min kjære mann. Først på kontoret der han så riktig så travel og arbeidssom ut, senere rundt klokken åtte på kvelden, da han allerede satt benka foran tv-en med en cider, og dette på en mandag… Da begynte jeg også å tvile på skype. Sjalu ektefeller kan faktiske bruke dette mediet til å kontrollere sine bedre halvdeler (for å gjøre dem enda bedre og mer brukandes, sjølvsagt). Jeg vil selvsagt ikke defineres innen denne kategorien, men dette begynner å ligne på de framtidsfilmene vi så i 1980 årene. Jeg vil jo ikke at mann og barn, eller enda verre min mor, skal ringe meg på skype når jeg har proklamert at jeg kommer til å sitte lenge på kontoret en dag, og så kanskje ringer de meg akkurat etter jeg har gjort masse nyttig, men så sitter jeg kanskje sånn helt tilfeldig på en barkrakk når de ringer. Det gir jo et helt feilaktig bilde. Jeg begynte også å fabulere over at jeg kunne ringe min datter på 17 på skype, etersom hun er den heldige eieren av min manns gamle i phone. Da ville jeg kanskje oppdage at at det hun sier er lekselesing hos Malin faktisk er noe helt annet, for hun har ikke bare i phone, hun har også en kjæreste!
En moderne virkelighet 