Om Facebook

I forbindelse med at jeg skulle utvide min horisont og bli kjent med en ukjent, litt skremmende og svært ungdommelig verden, så opprettet jeg for en tid tilbake en facebook profil. Dette fikk meg et øyeblikk til å føle meg både ung og moderne. Men hvor lenge var Adam, eller Eva rettere sagt, i paradis? Før det hadde gått et kvarter hadde jeg fått min første venn. Det var min far, på 85 år. Hvordan dette skjedde er vel hverken han eller jeg helt sikre på?  Min far hadde aldri nevnt at han var på facebook og da jeg spurte han hvordan dette hadde gått til, så svarte han litt beskjemmet (ikke det at jeg synes det var noe å skamme seg over, faktisk så ble jeg litt stolt …) at han bare skulle inn å finne ut hva dette egentlig var og nå visste han slett ikke hvordan han skulle komme seg ut. Om jeg kunne hjelpe han? Nei, det kunne jeg slettes ikke. Jeg som knapt visste veien inn, visste overhodet hvordan jeg skulle komme meg ut. Jeg leste for en tid tilbake at Norge var på topp når det gjaldt medlemmer av facebook. Nesten halve befolkningen er jo der, men det blir jo litt som statskirka. De fleste har vært innom der, mer eller mindre tilfeldig og har du først havnet der, så vet du ikke hvordan du melder deg ut. Jeg for min del meldte meg faktisk ut av statskirka da jeg var 18, men har nå lurt på om jeg skal melde meg inn igjen. Kirka er jo god å ha, både til lykkelige og mindre lykkelige begivenheter. Når det gjelder facebook så er jeg ikke så sikker…    

Etter dette underlige møte med min gamle far på facebook, så strømmet det på av slektninger (alle de som hadde mitt etternavn), etterfulgt av stort sett alle jentene som gikk i min klasse på grunnskolen og noen gamle kollegaer. Om jeg hadde savnet dem, og ønsket mere kontakt? Egentlig ikke… Eller det er ikke helt riktig. Husker da jeg bodde i Elverum, så traff vi hverandre sporadisk. Riktig hyggelig var det, de få gangene jeg klarte å få det til mellom dagliglivets plikter, skyssing av unger og jobbturer.  Blir da facebook en fattig trøst, det siste halmstrået som skal få en til å tro at en har et sosial liv, til tross for at man aldri klarer å komme seg ut av sofakroken eller vekk fra pcen? Blir vi ikke da alle degradert til navlebeskuende sofagriser? Det er mange som jeg gjerne skulle ha møtt av mine gamle venner, familie og bekjentskaper, men kanskje ikke på en skjerm. Jeg har lyst til å stå ved en bar med en øl og prate om løst og fast.. Hvor er den uformelle, personlige kontakten egentlig blitt av? Men kanskje jeg da skulle prøve å få til neste lønningspils og klarer jeg deg ikke så kan jeg kanskje ringe opp en av mine kollegaer på skype, så kan jeg kanskje skåle med dem fra sofakroken enten jeg er hjemme, på hytta eller et annet sted?